• by kjerstisynneva
• in Uncategorized
• posted februar 22, 2021

Jeg visste jo at det ville komme, dette punktet i livet hvor jeg finner meg selv alene, ansikt til ansikt med et umontert IKEA-møbel.

Jeg har ønsket meg en lenestol veldig lenge. Jeg har et ekstremt suppete bilde av meg selv en søndags kveld, med bena oppunder meg, et vinglass og en bok. Herregud.

Drømmen har kommet så langt. Her står jeg med en mosegrønn IKEA STRANDMON foran meg. I fem deler. Det pittoreske bildet av meg med ullteppe og stearinlys er nærmere enn noen sinne. Det eneste hinderet er disse fem delene og en liten haug skruer som til sammen skal bli en ”nostalgisk örlappsstol i en härlig mosfarg”.

Det er en sannhet jeg blir flau av å innse: jeg er utrolig lite praktisk anlagt. Ethvert praktisk problem som melder sin ankomst i hverdagen, det være seg en lyspære som mangler eller en ”her hadde det vært kjekt med en hylle”, avfeier jeg med en kort anerkjennelse av problemet uten å ta det videre, dog med en innbildning om at en vakker dag…

Jeg har alle forutsetninger for å klare det. Mamma har skiftet dekk, satt opp bokhyller, snekret ting og fikset alt som har kommet henne i møte. Hun har vært en forbilledlig rollemodell for en moderne kvinne som meg.

Og her står jeg. Jeg har så mange praktisk anlagte mennesker i livet mitt, men dette må jeg klare alene.

De første delene går utrolig lett. Overraskende lett. Det er deler som bare skal hektes på hverandre. Dette er IKEA på sitt beste. Jeg får utrolig god selvtillit og tørker eplekjekt svetten av pannen, som om noen ser meg her jeg åpenbart herjer denne Strandmon-stolen.

Mens jeg skrur på stolbeina helt uten motstand jekkes selvtilliten bare oppover og oppover. HVORFOR har jeg følt meg så lite praktisk anlagt før? Dette er jeg jo åpenbart jævlig god på.

Jeg fester ørelappene mens bildet av en kveld med bok og vin i lenestolen kommer stadig nærmere. Bitene hamres på plass lekende lett og jeg utbryter et ukontrollert YES! ut i rommet. Og i dét jeg rekker å begynne å fantasere om hvilke plater jeg skal høre på mens jeg nipper til et glass rødt i min nye ørelappstol, kommer det som umiddelbart får meg til å ville gi opp. En hindring.

Det er en skrue som må treffe et hull jeg ikke ser. Jeg fikler og fikler. Det føkkings hullet er umulig å se. Jeg går en runde rundt i stua. Skifter til t-skjorte. Står litt på balkongen. Jeg har veldig lyst til å gi opp. Etter et stort glass vann har jeg bestemt meg for at FOR HELVETE! Jeg er ingen stakkarslig kvinne som må berges av noen mer praktisk anlagte.

Dette er mitt øyeblikk. Jeg bestemmer meg for å gå i bresjen for alle oss som føler oss fortapte i møte med en skrutrekker. Dette skal være beviset på at også vi kan skru sammen en IKEA STRANDMON om det så skal være. Jeg legger meg på alle fire og vikler alt jeg kan på den lange skrua.

Det går en time. Jeg har krøllet meg sammen. På gulvet, ikke i lenestolen, som var den opprinnelige planen.

IKEA STRANDMON ligger med føttene opp og den lille skrua ser hånlig på meg. Å gi opp nå vil være det samme som å innrømme at jeg har tapt. Snart kommer romkameratene mine hjem fra skitur. Jeg må ta et valg.

Jeg snur IKEA STRANDMON rundt igjen. Den står støtt med bare halvparten av skruene på plass. Jeg monterer de siste delene. Lenestolen står der i all sin prakt og jeg våger meg ned i min lenestoldrøm.

Fra lenestolen kan jeg se bort på de skruene som mangler. De er ikke så tøffe i trynet nå som de ser at stolen faen meg står her likevel helt uten dem. Jeg varmer opp søtpotetnachos fra i går og ser Melodi Grand Prix i reprise. Jeg bestemmer meg for å ikke anerkjenne skruene som en del av stolen. Seieren er meget søt.

Epilog:

Romkameratene mine kommer hjem fra skitur og jeg innrømmer de to skruene som ikke fikk plass. Min ekstremt praktisk anlagte venn legger seg på alle fire og prøver å skru dem inn. Etter mye makt og tvang får han inn én av dem, men den siste gir seg fremdeles ikke hen. Det må være en produksjonsfeil, sier han. Jeg kunne ikke vært mer enig.